Kategori: Personlig

Fortiden har satt sine spor

tir, 11 okt - KL. 22:29

«Write drunk, edit sober», er det noe som heter. Samme regel følger jeg når det gjelder sinne, og når det gjelder vonde følelser. Akkurat nå føler jeg meg veldig trist og velger å skrive ned alt jeg føler og tenker. Så får jeg heller se om jeg lar innlegget bli stående når humøret er tilbake.

Det er så himla rart. Jeg driver med noe jeg synes er så gøy, så inspirererende, og jeg har til og med muligheten til å leve av det. Likevel er det noen aspekter ved det som gjør meg så trist at jeg ofte må vurdere om det er bra for meg.

Jeg elsker å ta bilder, jeg elsker å skrive, og ikke minst elsker jeg muligheten til å få respons på ting jeg lager. En blogg gir meg akkurat dette. Men jeg har et problem jeg kjenner på stadig vekk – jeg tør bare ikke å lese kommentarer. Det gjør fysisk vondt å klikke meg inn på kommentarfeltet. Imens siden lastes opp, går hjernen min gjennom worst case scenario, og jeg merker meg alt det kritikkverdige ved innlegget. Jeg ser for meg de styggeste ordene, legger merke til hvilke bilder som ikke var så fine, og magen vrenger seg mens jeg går igjennom kommentarer jeg tidligere har fått på utseende, skrivemåte og personlig liv… Og idet kommentarene kommer opp, er det jo seriøst i 99% av tilfellene det stikk motsatte. Jeg har mye, mye snillere lesere enn jeg tør å håpe på. Da jeg startet denne nye bloggen 8 måneder etter at jeg la ned voe.blogg.no, ristet jeg av meg verstingene. Jeg har en tredjedel av leserne jeg hadde den gangen, men føler meg til gjengjeld ti ganger bedre. Likevel er det noe som sitter igjen – og det er frykten. Frykten for å gå på en ny psykisk smell. Frykten for å føle at ting raser sammen. Frykten for at mitt vaklende selvbilde skal vakle i gæren retning, og at jeg igjen skal gå gjennom en periode hvor jeg hater meg selv og føler jeg er en byrde for andre. Til tross for at jeg har skrevet blogg i over 7 år må svelge bort denne frykten hver bidige gang jeg publiserer et nytt innlegg. Det høres kanskje brutalt ut, men det er faktisk sant.

Folk antar at man blir mer hardhudet av å ha gått gjennom nettmobbing. For meg har dette helt ærlig ikke vært tilfellet. Jeg er mye mer redd nå enn jeg var for 7 år siden, for nå vet jeg hvor vondt det føles og hvor dårlig jeg takler det. En kort og spydig kommentar fra en liten krok i en kjellerstue et sted i landet, føles like ekte og kjip som om den skulle kommet fra min beste venn. Jeg gir kommentaren et ansikt og en stemme. Jeg burde sikkert ikke gjøre det, men jeg klarer ikke la være. Jeg vet kommentaren skrives av et levende og pustende menneske – jeg klarer bare ikke forstå hvorfor.

Så når dere spør meg hvorfor jeg ikke svarer dere på kommentarer, så har dere nå grunnen. Det er ofte jeg ikke tør å lese dem. Jeg sjekker kommentarfeltet mitt flere ganger i uken – men i perioder jeg føler meg ekstra skjør, velger jeg å avstå fra det. Det er rett og slett et valg jeg gjør for å beskytte meg selv. Det er mange som mener at «folk som meg», som eksponerer seg selv på nettet, må tåle kritikk. En slags «er du med på leken, må du tåle steken». Men for meg innebar aldri leken å gjøre andre lei seg. Jeg ønsker faktisk det stridt motsatte med bloggen min. Jeg legger ned mer sjel, følelser og energi på denne bloggen enn det kanskje kommer frem. Man blir redd for å fortelle og føle for mye, for man vet av erfaring hvordan den leken kan ende.

Bloggen er, og har alltid vært ment som mitt «happy place». Derfor blir jeg forferdelig trist de gangene det ikke er det.

«Hvordan finner du alltid noe å blogge om?»

tir, 13 sep - KL. 22:19

Sannheten er – man gjør ikke alltid det. Og da gjelder det å grave dypt.

Slik jeg gjør nå.

Dagen min har rett og slett vært utrolig vanlig. En virkelig ordinær dag, absolutt ingenting spektakulært har skjedd i dag. Og let’s face it – slik er de fleste dager.

Jeg har vært hos legen. Ikke bloggeverdig. Jeg har lest til studiet og hatt en lang skoledag – ikke bloggeverdig. Jeg har hatt en hyggelig middag på Villa Paradiso med noen venninner – men ikke en sånn «lene-seg-over-bordet-og-knipse-drøssevis-av-bilder»-kind of middag. De færreste middager er slik.

Når jeg tenker over det – så er blogging ganske rart. Man har ikke noe viktig å fortelle hver dag. Livet er ikke glansbilder. Ikke minst, så er det egentlig ganske narsissistisk å ta bilder av seg selv i hver bidige situasjon en er i. Livet mitt er ikke mer nyhetsverdig enn en annen jente sitt liv. Hvem som helst kan blogge om livet sitt. Bloggere er bare ekstra flinke til å pynte på sitt.

Bare tenk dere dette: når du lager mat – putter du de oppkuttede gulrøttene, brokkolien og paprikaen i masse forskjellige skåler før du putter dem i gryta? Nei, du smeller dem rett oppi. Enhver normal person heller ikke mel og havregryn omkring på bordet når maten serveres – men det ser av en eller annen grunn fint ut på bilder – så bloggere gjør det.

img_1156

Før du skal trene: Legger du frem sko, drikkeflaske og klær på et hvitt underlag og leser inspirerende quotes på engelsk? Nei. Bloggere derimot…

1693202-11-1368017143576Bloggere lager sånne ting.

Vet dere hvor mye skal til for å ta ETT sånt her bilde?

fil-13-09-2016-22-00-02

Minst 10 sånne:

trene-grefsenkollen-07-07

Kort oppsummert – bloggelivet ser veldig annerledes ut sett utenifra.

fil-13-09-2016-21-41-20fil-13-09-2016-22-00-58fil-13-09-2016-22-05-25Bildene snakker vel for seg selv. Hahahaha!!

Da fikk jeg blogget i dag óg. Check!

 

Lenge leve kynismen

søn, 28 aug - KL. 19:24

Det er det samme hver eneste gang.

Vi drikker vin og koser oss. Hører på musikken vi liker best sammen med menneskene vi liker mest. Vi kan snakke om alt og ingenting, her kan man være seg selv. Man bare trives i hverandres selskap, og det eneste man ønsker, er å slippe bekymringer, danse og ha det gøy. Så vi tar trikken ned til byen, til utestedene man hører så mye bra om – og der tar stemningen straks en vending. Plutselig blir du dømt etter hvordan sminken din ser ut, hvilken status du har, og avgjørelsen på om du slipper inn eller ikke, blir tatt etter størrelsen på utringnigen din eller lommeboka di. Vakten behandler deg som om du er en påkjenning for utestedet, når du egentlig er den eneste grunnen til at stedet går rundt. Når du omsider kommer inn, koster en drink like mye som en middag og du blir ned-stirret av menn som ser på hver jente som et mulig bytte. Og det hjelper ikke akkurat å søke trøst hos andre jenter, for her inne er alle potensielle trusler. Du må velge om du vil ut i sigarettrøyken for å snakke med vennene dine, eller om du vil danse til en rytme som egentlig ikke fenger, for det finnes sjeldent en mellomting. Idet du blir tatt på rumpa for femte gang, slår tanken inn for fullt; hvorfor ble vi ikke bare hjemme?

I går gikk jeg ut med noen venninner, og hun ene hadde med seg typen sin. Jeg slipper inn, hun bak meg slipper inn, men når vakta ser typen hennes – da sier han rett og slett: «du er for beruset, bort fra køen». Fyren som hadde drukket minst av alle, stoppes av vakta, rett og slett fordi han er gutt. Det er så forferdelig kynisk, og faktisk ren kjønnsdiskriminering.

En annen gang var jeg på et utested nær slottsparken (LaWo), og idet klokken nærmer seg tolv, finner jeg ikke lenger en av venninnene jeg dro ut med. Hun hadde fått beskjed av vakta om at hun var for beruset, og måtte umiddelbart gå to runder rundt kvartalet før hun kunne komme inn igjen. Altså, sist jeg sjekket så skulle man ikke akkurat oppfordre en lettkledd jente å gå alene i Oslo rundt midnatt… Hun tekstet meg og var helt fin i formen – så nei, hun hadde ikke behøvd å gå rundt kvartalet, spør du meg.

Så er det kanskje det mest frustrerende av alt – den varierende aldersgrensen. I går kom jeg inn på utestedet Rebell uten å vise leg, mens venninnen min og typen hennes ble stoppet. Det var nemlig «25 års aldersgrense». Vi er alle over 20 år og ifølge loven kan vi drikke alt de har i baren – men neida, lenge leve kynismen.

Stedene jeg har beskrevet over er utesteder med høy musikk, altså klubber – og jeg trives alltid SÅ mye bedre i såkalte «brune barer». Der kan man fortsette den gode koken som er i vennegjengen, man drikker som regel enheter med lavere prosent, og ikke minst er det langt mindre kyniske dørvakter på slike steder. Her er problemet egentlig mest at jeg bare er 20 år – og da anses jeg som «for ung» for slike steder. Som regel kommer jeg inn uten for mye diskusjon, men det er aldri gøy å møte avslag i døra, når jeg bare vil ta en øl med folk jeg er glad i.

Jeg trodde man dro ut for å ha det gøy med vennene sine. Venner man har uavhengig av kjønn, status eller utseende – men med én gang man er på byen, blir man vurdert etter nettopp det, og jeg synes det er så trist. Jeg forstår at utesteder er selvstendig næringsdrivende og at de har lov til å sette den aldersgrensen og de reglene de vil. Men folk flest har gode intensjoner og ønsker seg bare en hyggelig kveld, og da føles det som et skikkelig slag i trynet å bli behandlet som en byrde av dørvaktene. Utestedene taper penger på at folk velger å ha lange vorspiel, men når vorset er så mye hyggeligere enn utelivet, synes jeg utestedene kan skylde på seg selv.

Neste gang blir jeg hjemme.

IMG_9678 copy

 

Blir man noensinne klar for første skoledag?

søn, 14 aug - KL. 19:11

Nå har jeg bare 3 dager igjen av ferien før hverdagen står som velkomstkomité på Gardermoen. I velkomstkomiteen venter både gamle og nye rutiner, en god del jobb og avtaler, og det som kanskje skremmer meg aller mest – skolestart. Alt kommer på én gang. Jeg hopper nemlig rett inn i fadderuken til mitt nye studie, og jeg kjenner jeg egentlig får en skikkelig klump i magen når jeg tenker på det.

Nok en fadderuke, et nytt studie, nye fjes, nye bekjentskap… Det knyter seg litt i magen, men jeg er ikke er helt sikker på hva det kommer av. Det er nok en god blanding av både gode og dårlige nerver, spenning og angst, og jeg er enda ikke helt sikker på hvilken følelse som er sterkest. På en side er jeg sikker på at dette blir veldig bra, men på en annen side kjenner jeg ganske sterkt på ensomheten. Møte opp til en gruppe mennesker, prøve å finne felles interesser, forsøke å lære seg ansikter og navn, trekke til seg alle de nye inntrykkene samtidig som man forsøker å gjøre et godt inntrykk selv. Helt ærlig synes jeg det er dritskummelt å ikke kjenne noen. Liker ikke å føle meg «venneløs». Jeg føler meg helt avkledd og naken, og er livredd for å bli avvist. Man føler seg så alene, til tross for at det er tusenvis av andre som er i akkurat samme situasjon som deg.

Det føles også litt kjipt å være et kjent fjes i slike situasjoner. Når folk drikker nøler de ikke flere ganger med å si meningen sin om meg, eller slenge seg rundt halsen min for å ta en selfie, og jeg blir aldri helt klok på hvordan jeg skal opptre. Jeg føler meg som «skolestart-Emilie», mens de rundt meg ser meg som «bloggeren Voe», noe som alltid gjør meg litt ekstra nervøs. Men jeg er sikker på at jeg vil bli møtt av masse smil og hyggelige fjes, der mange vil se meg sånn jeg er, uten noen forhåndsbestemt mening. Og det er akkurat den delen som gjør at jeg gleder meg!

Uansett hvordan fadderuka går, så blir det supergøy å lære om kroppen og om hvordan det vi putter i den har noe å si for hvordan vi fungerer! Jeg gleder meg til å studere noe jeg virkelig interesserer meg for, og jeg bare håper forventningene innfrir 🙂

Lykke til med skolestart og fadderuke, dere som også har det! ♥

img_0636.jpg

Både vondt og godt i hjertet

tor, 30 jun - KL. 01:35

Nå sitter jeg i senga på rommet jeg har sovet på i 19 år. Samme hjørne, samme sylskarpe skråvegg, samme cheesy quote over meg på veggen. Fremdeles sitter jeg her sent oppe og skriver ned tankene mine – noe jeg har gjort siden jeg lærte å skrive. Likevel føles det annerledes – for dette huset skal nå flyttes ut av.

Jeg har alltid syntes at vonde følelser er unødvendig. For de gjør meg bare vondt, og ingenting bedre. Det er ikke så mye jeg ønsker å skrive om salget av huset, mye jeg ikke orker å tenke på, og uansett hvor trist det er at barndomshjemmet skal selges, kommer liksom ikke følelsene helt frem. Det er så mye annet som har vært tristere, så jeg har på en måte godtatt at dette er en av følgene. Her har jeg hatt en fantastisk oppvekst i en varm og god familie, og jeg har gode minner i hver eneste krik og krok. Jeg har slått hjul diagonalt over den grønne hagen vår, kræsja i kirsebærtrærne, hoppet på trampoline så høyt at jeg trodde jeg kunne nå balkongen i andre etasje, hatt skattejakt rundt mellom sofaene i stua, sittet på benkeplaten på kjøkkenet mens jeg smakte på mammas sauser og bakverk, sovet i «skuffen» til broren min i to forskjellige rom, og sneket meg ned til TV-stua etter leggetid for å få ekstra tid i fanget til mamma og pappa. ♥ Sånne gode minner fortjener ingen triste tårer! Likevel er det en viktig påminnelse om at man må sette pris på hver eneste koselige stund man har. Ting kan plutselig endre seg, og da er det godt å kunne se tilbake på fine minner.

Jeg startet sorteringen av dingser og ting på rommet mitt i dag tidlig, og well yes, jeg har holdt på til nå!! Men det er heldigvis mye som er veldig hyggelig å sortere – nemlig gamle minner, som tegninger, bøker og kort! Jeg og mamma fikk totalt latterkrampe i ettermiddag da vi så gjennom noen av de gamle dagbøkene mine. Jeg har tegnet så mye rart, skrevet svært direkte fra levra og mye gir virkelig ikke mening!! Men alt er rett fra hjertet, og er veldig, veldig søtt 🙂

DSC02800-001 copy2«JERTE MIT DONKER NÅR JEG SER DERE» så ser det ut som jeg skal til å kvele mamma, hahaha


DSC02797-001 copy
Jeg prøver å tyde dette kunstverket, men det er ikke så lett… «BRØL, KÅM A MAMMA», «BRØL, MÅ DA MAMMA KÅME SNART», «BRØL – TYPISKT», hahahaha!! Den siste der var fin. Brøl, typiskt ass. Emilie 6 år 😀

Ellers har jeg et annet nydelig kunstverk å vise dere, fra «Kunstner boka mi – Emilie 9 1/2 år»… Et verk jeg kalte…
DSC02781 copy«Ertestuingen». Hahahaha jeg døøør av meg selv!!

Og helt til slutt vil jeg avslutte med noen visdomsord fra 6 år gamle Emilie:

DSC02804-001 copy«Man burde være venner, å være venner er godt. Når noen smiler til deg blir det godt i hjertet» ♥

Okay, hva blir du da?

søn, 5 jun - KL. 13:22

Å bli noe. Et viktig mål for de aller fleste av oss.

Jeg tror vi blir mer og mer opptatt av karriere. Vi ser på Gossip Girl, Suits og Mad Men, TV-serier der de kun oppnår fullstendig lykke ved å smiske med riktige personer og jobbe døgnet rundt. Selv da blir de ikke fornøyde. Vi vil skape noe, bli noe, gjerne få en karriere som er kul nok til at HBO vil lage en serie om oss og vårt liv også. Jeg tror jakten på denne formen for suksess lett kan bli for oppslukende. Vi er vant til å tenke på ønsket jobb eller yrke først – deretter hvilken studieretning vi skal gå for å bli akkurat det. Burde vi ikke aller først stille oss selv spørsmålet; hva vil jeg egentlig lære?

Jeg vet helt ærlig ikke helt hva jeg skal bli etter fullførte studier, og da jeg valgte markedsføring, var det rett og slett fordi jeg har drevet mye med det og føler meg god på feltet. Når jeg ser for meg jobber innen markedsføring, tenkte jeg at jeg kunne blitt markedskoordinator, content manager, sosiale medier-ansvarlig, jobbe med digitale medier strategier, etc etc…. Det passer godt overens med de erfaringene jeg har gjort meg etter 7 år med blogg. Men da jeg skiftet tankesett, fjernet realisten i meg, og heller drømte litt om fremtiden; da så jeg for meg andre ting. Programleder. Lage kokebok. Åpne café. Lage, og ta bilde av oppskrifter. Generelt virker det helt fantastisk for meg å kunne jobbe med mat.

Så da tenkte jeg – hvorfor ikke studere mat?

Derfor har jeg bestemt meg for å ta en bachelorgrad i ernæring, og jeg starter på nye studier til høsten!

Jeg har tenkt at det viktigste er å få en grad, gå et studie i 3 år og dermed få papirer til å søke jobb. Nå er målet mitt helt annerledes – jeg gleder meg rett og slett til å lære. Jeg gleder meg til å dukke inn i en ny verden av kunnskap og fagstoff, og lære masse om hvordan kroppen fungerer!!

Alle jeg har snakket med har vært veldig glade på mine vegne, men nesten alle stiller samme spørsmål: hva blir du da? Nei, jeg blir ikke noe spesielt av en bachelor i ernæring. Jeg vet ikke hvilken jobb jeg skal ha etter 3 år. Grunnen til dette er fordi det på 3 år kommer til å skje fantastisk masse. Det vil hele tiden dukke opp nye jobber, nye arbeidsplasser, hele verden er i en konstant utvikling som gjør det nærmest umulig å forutse hvilken jobb man havner i. Det eneste jeg vet, er at jeg trenger å utfordre meg, og studere noe jeg interesserer meg for, men ikke kan fra før av. Jeg er så spent og jeg gleder meg sånn!!

IMG_6758 copy