Kategori: Personlig

Hva forventes av meg?

man, 7 apr - KL. 00:35

Jeg ser at jeg har fått tilbakemelding på den siste prøven min i norskfaget. Skuffelsen blusser opp, selv om jeg enda ikke har sett karakteren. Jeg bare vet hva det er. Likevel håper noe dypt inni meg på noe bedre. At jeg endelig har klart det. At jeg har infridd lærerens forventninger, at jeg kan føle at jeg har prestert på hjemmebane, at jeg for en gangs skyld dette skoleåret skulle oppnå karakteren jeg ønsket i det faget jeg bryr meg mest om. Det er jo norsk, jeg skriver blogg hver eneste dag, dette er jeg god i! Så åpner jeg tilbakemeldingen, og blir skuffet. Som forventet.

Men denne skuffelsen slo meg så hardt at faktisk tårene prellet ut av øyenene mine. Jeg klarte ikke stoppe det, og jeg forstod heller ikke helt hva som skjedde? Hvorfor gråter jeg sånn?

Etter ungdomsskolen gikk jeg ned en karakter i nesten hvert eneste fag, til tross for at jeg jobbet 10 ganger mer. Men vi fikk høre at det ble stilt høyere krav, så vi nøyet oss med karakterene vi fikk. Men i år har jeg gått ned enda en karakter i mange fag – selvom jeg aldri har jobbet hardere. Og jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Hva forventer dere av oss?

Hvis det er noe vi sliter med i ungdomsårene, så er en trang til å leve opp til forventninger. Vi legger inn tid, krefter og sjel i arbeid vi selv er fornøyd med, men som gang på gang blir knust av lærerens forventninger. Vi hører stadig vekk om suksessrike mennesker, hvordan så mange klarer seg så bra, tjener så mye penger, har så mange digge kjærester og trener så bra. Hvor er vi, oss håpefulle ungdommer, oppi det her? Hvordan skal vi leve opp til dette?

Vi møter ikke bare forventningspress på skolen, det er overalt rundt oss. På internett, på hjemmefronten, på blogger, i magasiner, i aviser, blant vennekretsen, på TV: alle disse stedene møter vi forventninger til hva vi bør gjøre og hvordan vi skal se ut. Vi må spise sunt, tenke på vekta, ta squats hver dag, ha et fint profilbilde, være sosial, ta realfag, spise acai-bær og se ut som fuckings modeller, til tross for at det ikke er et yrke vi søker etter.

Og hver eneste dag stiller jeg meg spørsmålet: hvorfor-bryr-jeg-meg. Jeg har enda ikke funnet et godt svar.

Men en mellomkonklusjon jeg har gjort meg, er fordi jeg føler at andre bryr seg. «Men hvorfor bry seg om hva andre tenker daa», jo, nettopp fordi anerkjennelse er noe vi mennesker ønsker og trenger, uansett hvor hardt vi prøver å nekte for det. Vi ønsker at andre skal bry seg om oss, vi vil at mange skal like det nye profilbildet og vi trenger at andre skal godta oss, til tross for at vi ikke engang klarer å godta oss selv.

Jeg skal innrømme det; det beste jeg vet er å være god til ting. Men det er blitt så viktig for meg, at jeg aldri kommer til å bli god nok for meg selv.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal illustrere dette innlegget, på noen annen måte enn med de fantastiske bildene under. Det er barn som har svart helt genialt på skoleoppgaver de har fått, og en slik kreativitet burde belønnes fremfor å markeres med rød penn!

75faedca-9e5d-4445-bd87-ebe6961b0156Kreativt og helt sant♥

dc329f10-0419-44f7-9b38-82d9a0dcb05d d3991349-4b67-4746-b3b1-8972b96d8ecaadf1fc63-3c04-44be-a1ac-25ec3a29b0c1 4ef7e2e0-c243-4b06-8e7c-f15722886d9d 6f9790ba-0675-4cb4-80da-d5a8ff8830d7Fra denne linken: diply.com

Kommenter gjerne om dere har følt på noe av det samme den siste tiden. Jeg tror ikke jeg er alene!

Hvordan skal man fremstå på tv?

søn, 2 mar - KL. 23:01

Da jeg sa ja til å være med på serien, visste jeg at den skulle bli brukt til å fremstille «hvordan bloggeren Voe er». Derfor ville jeg nettopp prøve å gjøre dette, være helt meg selv, og være hverdagslig og naturlig foran kameraet. Likevel er det noen som mener jeg har fremstilt meg selv som perfekt, til tross for at alle vet at jeg ikke har noen kontroll over klippingen? Uansett følte jeg for å ta opp spørsmålet; hvordan skal man fremstå på tv?

Livet er ikke rosenrødt for meg alltid. Så absolutt ikke. Men dette er ikke noe jeg ønsker å fortelle folk, og i hvertfall ikke fortelle til over 100000 mennesker som ser meg på tv. Gjør dette meg falsk?

Jeg er generelt en person som hater å være negativ og trist. Jeg synes verden allerede har altfor mange sure folk, og jeg orker ikke være en av dem. Likevel virker det som om det er flere som ønsker å se meg sur, å se meg si noe dumt på tv. Men det er virkelig ikke sånn jeg er. Jeg er veldig mange ganger sur og sint, og av og til suger livet mitt, og da forteller jeg det til mine aller, aller nærmeste. Men hadde jeg presset meg til å gjøre det til tv-seere, hadde dette vært falskt og unaturlig for min del.

Mange av gangene jeg har blitt filmet har jeg kommet rett fra skolen eller rett fra trening. I ettertid angrer jeg nesten litt på at jeg ikke fikset meg mer før jeg skulle bli filmet, men hey – det er jo ikke helt meg det heller.

IMG_4698Liksom yes this is pretty

Da jeg sa ja til å være med på serien, hadde jeg noen forhåpninger til hvilke sider av meg jeg håpet serien ville få frem, sider som kan være vanskelig å få frem skriftlig på bloggen: jeg er veldig tullete og rar, jeg snakker gjerne om dypere tanker og følelser, få frem at jeg er en som ler og smiler mye og kanskje få folk til å forstå hvordan bloggen har formet meg.

Etter å ha sett serien føler jeg den fått frem at jeg har mange dype tanker, at jeg ler endel, og ellers er preget av å ha vært i gjennom en tung periode. Den fikk frem  mange sider av hvordan bloggen har formet meg, men jeg føler likevel at det ble lagt litt mye vekt på at jeg har blitt nettmobbet. Jeg føler meg ikke som et mobbeoffer, jeg føler bare at den perioden har formet hvordan jeg ser på livet. Det var ikke kommentarfeltet som var det værste i den tunge perioden – hele livet var ganske fælt akkurat da. Likevel fremstilles det alltid som om det er kommentarene jeg bryr meg om – når det var den store pakken av negativitet jeg ikke taklet.

Ep8 - Del Felles synclockaaaaa

Til tross for dette da – så er jeg veeeldig fornøyd med serien. Herregud, det har vært så gøy! Jeg har vært storfornøyd med hvordan de har klippet alt av meg, det har blitt veldig ekte, og veldig meg! Så jeg driter egentlig alle de som mener jeg har vært «for perfekt» – for dette var aldri meningen, og jeg tar det nesten som et kompliment at de i så fall likte meg så godt, haha.

x IMG_2303

Håper dere det kommer en sesong 2 kanskje?

10 originale Valentines Day-tips

man, 10 feb - KL. 18:39

Nå er det snart duket for Valentines Day, «alle hjerters dag», en dag der du enten sipper alene, eller er en av de heldige med date. Jeg og min venn Anders snakket litt i dag om hva som skulle til for å lage den perfekte Valentines-daten, og konkluderte med at det aller, aller viktigste er å gjøre daten så orginal som mulig. La dine egne kreative fantasier bli realitet, og skap en date hun sent kommer til å glemme. Her er noen orginale date-tips til gutta fra meg og Anders:

1. Hinderløype
Lag en hinderløype ute med forskjellige hindre, for eksempel sekkehopp, snømåking, hoppe over og under trestammer, gjørmesvømming og liknende. La henne ta den flere ganger, og motiver henne til å hver gang slå sin personlige rekord.

2. Spill Playstation mens hun ser på.
Her har du en gylden mulighet til å vise frem ditt talent. Spill gjerne noe utrolig nerdete.
article-2214346-0ED02B8600000578-595_468x312

3. Inviter henne hjem til deg, mens bare foreldrene dine er der, uten at de vet at hun kommer.
Dette er en unik mulighet for henne til å bli kjent med foreldrene dine.

4. Lek varmere/kaldere for å finne frem til huset ditt.
La henne kjøre bil for å finne frem til der du bor, og ikke gi noen hint. Si bare «varmere» eller «kaldere» til retningene hun velger.

5. Kjøp inn ingredienser til middag og be henne lage det.
La det stå fremme et godt utvalg matvarer og be henne finne på noe kreativt og godt. Kvinner liker å bli utfordret.

6. Planlegg en romantisk date for henne i Oslo og si at hun må ta bussen inn dit.
… Men jenter liker kostbare gutter. Ring henne ca 15 minutter før du vet bussen er framme og si at du dessverre ikke kunne komme.

7. Lage skattekart til hjemmet ditt og la hun finne frem selv. 
Et morsomt påfunn der hun er nødt til å lete etter huset ditt på egenhånd!
skattekart

8. Sett frem forskjellige nobbypærler, garn, saks, ark og lim og ha en skikkelig arts and crafts-date.
Her gir du henne muligheten til å lage en flott gave til deg og hun får utviklet sine kreative evner.

9. Inviter henne med hjem til deg, men la en skikkelig fæl kompis av deg være der samtidig.
På den måten skjønner hun hvor god personlighet du har i forhold til han.

10. Ta henne med et sted, så bare forsvinner du.
Slik får hun merke hvor mye hun savner deg.

 

Dette blir garantert en date hun sent vil glemme.

På den annen side: det er en grunn til at sjokolade og roser er blitt en klisjé; nemlig fordi det slår an hver gang.

Lykke til på Valentines Day a, gutta♥

happy-valentine-pictures_1391503574

 

Guide: hvordan vinne mitt hjerte

tor, 6 feb - KL. 18:56

(Dette innlegget er på ingen måte dedikert til noen, hverken eks-kjæresten eller gutter jeg kjenner)

Jeg elsker å prate om gutter. Gutteprat er alltid utrolig gøy, men jeg gjør det altfor sjeldent her på bloggen! Det er litt fordi jeg har hatt kjæreste i to år, men nå føler jeg at det er på tide igjen. Jeg ser jo på dere lesere som venninner, og tenkte jeg kunne dele et par tanker jeg har gjort meg. Etter å ha vært guttegæren i et par år, har jeg nemlig endelig begynt å få et klart bilde av hva slags gutter jeg liker, og hvilke kvaliteter jeg er ute etter. Det er selvfølgelig alltid en bonus hvis han er morsom, kjekk, smart og alt det der, men her er 5 kvaliteter jeg MÅ ha hos en gutt:

Han må….

Gi komplimenter: jeg skjønner ikke at jeg er pen, før du sier det. Jeg vet ikke om jeg har kledd meg fint i dag, før du sier det. Jeg vet faktisk ikke om du liker meg eller ikke, før du sier det. Jeg trenger å høre fine ting!! Et stort pluss om han klarer å gi litt orginale komplimenter, ikke bare standarden «så fin du er». Lær av Bruno Mars.Untitled-2

Være selvsikker: noe av det mest irriterende jeg vet, er gutter som… ikke tør. Hvis du vil legge armen rundt meg, så gjør det da for faen. Når vi går ute, så skal gutten ta initiativet til å ta hånden til jenta. Jeg snakker selvfølgelig ikke om å være for selvsikker eller for frempå – bare at han viser at han tør å satse på meg!

Være gentleman: vet ikke om jeg er old fashion, men jeg trenger en ordentlig gentleman. En som åpner døren for meg, betaler hvis han ber meg med ut, som aldri går foran meg og er fokusert på at jeg skal ha det bra. Dette viser ikke bare at du respekterer meg, men en generell respekt for kvinne-kjønnet i seg selv, og DET er positivt, det!

large

By på seg selv: det holder ikke å bare prate i overflaten om alt mulig. Det er viktig å få vist frem sine kvaliteter og la jenta bli ordentlig kjent med deg. Det er også den eneste måten man finner ut om man har kjemi, eller ikke. Og dersom man ikke har kjemi, er det jo ingen vits å fortsette!

Selvironi: Dersom en gutt ikke har selvironi, klarer jeg ikke føle meg komfortabel rundt han. Jeg er generelt veldig tullete, og da kan stemningen lett bli ubehagelig dersom han ikke er tullete tilbake. Selvironi er gull, det viser både selvsikkerhet og humor på én gang!


Kanskje litt random video, men her viser i hvert fall verdens kjekkeste Orlando Bloom at selv en kjekkas som han har selvironi! Legolas er mitt største crush gjennom tidene♥

Ellers er det ALLER viktigste jeg kan si til en gutt……

Kun utseende holder ikke: generelt liker jeg egentlig ikke så godt «de kjekke guttene», fordi jeg stadig får erfaring med det samme: de har alltid dratt damer, og har dermed ikke måttet lære seg de fine kvalitetene jeg har skrevet om over. Gutter som kanskje ikke har det perfekte ytre, lærer seg å spille på andre ting, og det er det som varer i lengden!! Ingenting slår en god personlighet og gjennomgående sjarm. En dyp utringning på t-skjorta og cheesy pick-up-lines fungerer i hvert fall ikke på meg.

 

– Så nå gleder jeg meg veldig til å høre – Hvilke kvaliteter ser du etter i en gutt? Har vi kanskje noe til felles?

Et lite svar til media

fre, 17 jan - KL. 22:48

Helt siden Bloggerne startet har media forsøkt å skape intriger mellom meg og Sophie Elise. I nesten hvert eneste intervju har jeg blitt spurt om hva jeg synes om henne, hva jeg mener om operasjonene hun har tatt, hva jeg mener om FHM-bildene osv. Jeg blir jo ikke overrasket når de spør, de ønsker jo å skraaape frem noen gullkorn fra meg som de kan bruke i overskriftene sine, og stiller oppfølgingsspørsmål som «jammen synes du ikke at det er liiiitt teeeeit da hææ?», selvom jeg allerede har svart for meg. Likevel kan svarene ofte bli vinklet i feil retning, og jeg håper bare at leserne ikke tar det feil! Derfor hadde jeg lyst til å skrive et kort innlegg om det.

Jeg mener, og har alltid ment: dersom man føler seg komfortabel med seg selv, kan man for min del gjøre hva man vil! Angående operasjoner så forstår jeg godt hvis man ønsker å fikse på seg, og egentlig mener jeg at andre ikke har noe med det å gjøre. Jeg synes det er helt utrolig hvordan mange føler at de bare kan spytte meningene sine på Sophie Elise fordi hun valgte å stå frem om silikon-operasjonen. Hun tok et valg som ga henne bedre selvtillit – hvorfor i alle dager skal vi da kritisere det?

Og hvis jeg skal si hva jeg synes om Sophie Elise, så kan jeg ikke si annet enn at jeg digger henne. Hun har mange egenskaper jeg selv skulle ønske at jeg hadde, som det å klare å drite i folk og gjøre som man vil. Hun er så ærlig, direkte og kul, man kan jo ikke annet enn å like henne!

Skjermbilde 2014-01-16 kl. 18.27.10

Og til de som har spurt – hun er helt herlig i virkeligheten også! Pratsom, ærlig og supersøt. Det var min lille koseprat for i dag, hehe. Spør meg alltid om det er noe dere lurer på, slik at vi unngår misforståelser ♥

I helgen skal jeg på landslagstreninger, så det er begrenset med hvor mye jeg får blogget. Men jeg skal forsøke å oppdatere! Videoblogg fra nyttårsaften kommer også i løpet av helgen (bedre sent enn aldri)! Vi snakkes, søteste leserne mine!

Tenk om jobben din hadde et kommentarfelt?

ons, 15 jan - KL. 17:38

Jeg ble rørt til tårer i stad da jeg leste et innlegg broren min skrev på nettsiden sin, nereng.net. Han er så fantastisk flink til å snakke for seg og formulerer seg alltid på en måte alle forstår. Nå har han nettopp skrevet et innlegg om at folk føler at de har «rett» til å hakke ned på offentlige personer, og jeg MÅ bare legge det ut her. Innlegget hentet jeg HERFRA! Bare les, og nyt:

 

»

Du gjør en ræva jobb!

Her om dagen hadde jeg en liten diskusjon om nettmobbing med far min. Der kom vi fram til hvor teit det er når folk til stadighet rakker ned på kjendiser og offentlige personer. Hvorfor er det teit? Fordi de som slenger med leppa garantert gjør uendelig mye dårlig arbeid selv. Det synes bare ikke.

Lars Berrum traff virkelig spikeren på hodet, når han svarte på en hatkommentar på P3.no:

Screen-Shot-2014-01-15-at-13.42.13

Det er tidlig på året, men her har vi allerede en kandidat til årets sitat/poeng. Tenk om det hadde vært et kommentarfelt under alle handlingene du gjør på jobben?

Vi har nok alle jobbet på prosjekter hvor vi har levert arbeid av drittkvalitet. Forskjellen på oss og Lars Berrum er at det ikke er synlig. I værste fall får vi refs fra sjefen, eller taper litt penger på vegne av bedriften. Vi blir ikke personlig hengt ut.

Rasshølene kommer med argumentet «jamen de har jo valgt å være offentlige personer, da må de tåle sånt

Må de det? Lars Berrum ønsker å underholde. Han kan klare det, eller han kan feile. Men han ønsker å underholde. Er ikke det en bra ting? Ingen har rett til å dra han ned i søla av den grunn. Om han «sløser med lisenspengene» kan du heller kritisere selve lisenssystemet, som er en forskrudd modell. Ikke bann mot ham eller be han bytte yrke. For i såfall er det MANGE som fortjener det.

Det samme argumentet, «hun har jo valgt å være offentlig lissom, da må hun tåle det«, har mang en voksen person brukt til å forsvare hatkommentarer mot min kjære søster. 14 år var hun da hun startet å motta daglige hatmeldinger. Og voksne forsvarer det. Voksne er med på det. Voksne som synes det er greit å rakke ned på alt synlig arbeid, og glemmer sin egen arbeidsinnsats.

Så her er min utfordring: Enten så kjører du samme holdning på din egen arbeidsplass: Kall sjefen for en evneveik tulling når han har tatt en dårlig avgjørelse, spør kollegaen din om hvordan han kom seg gjennom barneskolen når han leverer drittrapporter, og spør resepsjonisten hvordan hun tør å hilse på folk hver dag, når hun er så stygg som hun er.

Eller så holder du kjeft og viser normal folkeskikk. Både på nett, og på jobb.

«